Foreldre spør ofte seg selv: «Hvordan kan jeg oppdra mine barn på beste måte?»

En god, stabil voksen med et kjærlig og tolerant (villig til å akseptere noe som ikke er perfekt) hjerte er omtrent den beste tingen et barn kan få.

Hvor mye kontroll?

Den første og viktigste tingen å vite om å oppdra barna dine er hvordan man lærer dem opp uten å knekke dem (skade dem emosjonelt så de mister håp eller tillit). Du ønsker å oppdra barnet ditt på en slik måte at det tar vare på seg selv, og du ikke hele tiden behøver å kontrollere det. Barnets gode oppførsel, helse og lykke avhenger av at du gjør dette korrekt.

Barn er ikke hunder. De kan ikke «trenes» som hunder. Et barn er ikke en spesiell dyreart forskjellig fra Mennesket. Et barn er en mann eller kvinne som ikke er fullt utvokst.

Hvordan ville du like å bli halt, dratt og beordret omkring og forhindret i å gjøre det du ville? Du ville bli sint og opprørt hvis noen gjorde det mot deg. Det ville et barn også, men fordi det er lite, er det redd for å si eller gjøre noe for å vise at det ikke liker det som skjer med det. Men det er måten et barn vanligvis blir behandlet på. Barnet slår ikke tilbake fordi det ikke er stort nok. I stedet gjør det ting som å skitne til gulvet ditt, forstyrre middagsluren din og ødelegge hjemmets fred. Dette er typisk atferd for et barn. Men det behøver ikke være sånn.

Selvdeterminisme betyr at en person har et valg og kan bestemme hva som skjer med seg, hva han ønsker å gjøre og så videre. Når en person har selvdeterminisme, har han også tillit til sin kontroll over ting rundt seg og til sin omgang med andre mennesker. Et barn har rett til sin egen selvdeterminisme.

Et barns vennlighet og kjærlighet bevares bare så lenge, som det kan utfolde sin egen selvdeterminisme. Hvis du forstyrrer dets selvdeterminisme forstyrrer du barnets liv.

Én grunn til at du kanskje blir nødt til å avbryte et barns rett til å bestemme over seg selv kunne være når det finnes en eller annen mulig fare i barnets omgivelser. I dette tilfellet bør du som dets mor eller far gjøre området der det bor eller leker fritt for ting som kunne skade det. For eksempel kunne du inngjerde hagen din slik at barnet ikke kan løpe ut på gaten.

Noen folk ble oppdratt så dårlig som barn at de mener at kontroll er det aller viktigste i oppdragelsen av et barn. Men hvis du kontrollerer et barn med makt, vil du få det til å gå inn i apati, som er en mental emosjon der det ikke bryr seg om noe som helst lenger. Det vil være lydig og gjøre det du ber det om, men det vil ha mistet sin selvdeterminisme, og vil ikke være et lykkelig barn.

Når du oppdrar ditt barn, må du unngå å «dressere» det på denne måten. Barnet ditt begynner egentlig livet sitt ved å være vennlig og imøtekommende overfor andre mennesker. Det vil også av natur handle på en rolig måte og oppnå respekt. Men etter relativt kort tid, hvis det ikke behandles korrekt, vil barnet gjøre opprør (motsette seg autoritet). Dette opprøret kunne bli så ille at barnet kunne skape en masse vanskeligheter. Det kunne lage en masse bråk og gjøre ting som viser at det ikke bryr seg om andre mennesker. Det kunne være skjødesløst med eiendelene sine eller skitne seg til og ikke vaske seg. Det vil gjøre alt det kan for å irritere deg.

Så hvis du bare prøver å trene og kontrollere et barn, vil du miste dets kjærlighet. Og hvis du fortsetter å kontrollere og trene barnet ditt, kan du ende opp med å miste barnet for alltid.

Her er en test du kan gjøre: La barnet ditt sitte på fanget ditt. Det vil sitte der tilfreds. Legg så armene rundt det, og tving det til å sitte der. Gjør dette selv om det ikke prøvde å forlate deg. Barnet vil øyeblikkelig begynne å vri seg. Det vil kjempe for å komme vekk fra deg. Det blir sint. Det vil gråte. Men husk at barnet var lykkelig før du begynte å holde det.

Det er dine anstrengelser for å «trene» og kontrollere barnet ditt som vil få det til å protestere og å oppføre seg akkurat som det gjør når du prøver å holde det på fanget ditt.

Hvis du allerede har trent, kontrollert, beordret omkring og stoppet barnet ditt fra å ha sine egne eiendeler og slike ting i en viss tid, kan du få noen vanskeligheter når du deretter begynner å tillate det å gjøre noe. Hvis du, etter å ha kontrollert barnet, prøver å gi det frihet, kunne det være mistenksom og ha vanskeligheter med å prøve å tilpasse seg dette.

La oss si at det alltid ble stoppet av deg fra å sykle fordi det «kanskje kunne bli skadet». Så gir du det plutselig en sykkel og ber det om å sykle på den. Det ville ta litt tid for barnet å komme seg over tidligere tvungen kontroll og være i stand til å bare sykle.

Hvis du lar barnet ditt ha selvdeterminisme og bygger opp dets selvtillit og ikke hele tiden prøver å trene og kontrollere det, vil det gjøre det bra. Og hvis du bare arbeider med barnet ditt på denne måten, vil du til sist få et snilt og veloppdratt barn som er omtenksomt mot deg. Og – viktigst av alt – du vil også ha et barn som elsker deg.

Det er mye lettere og mye, mye bedre for barnet når du ikke gir det konstante ordrer og anvisninger, men hjelper det med å utvikle en sterk selvdeterminisme og selvsikkerhet.

Et barns eiendeler

En annen ting å huske er at når du gir et barn noe, så tilhører det barnet. Det er ikke fremdeles ditt. Det tilhører barnet nå. Dette inkluderer dets klær, leketøy og rom. Det barnet har fått må være under dets egen kontroll. Det river kanskje opp skjorten sin, ramponerer sengen sin, ødelegger brannbilen sin, men hva det gjør med sine eiendeler, er ikke din sak.

Hvordan ville du like å få en julegave av noen, og så bli fortalt hver eneste dag hva du skulle gjøre med den, og til og med bli straffet hvis du ikke tok vare på den slik giveren mente du burde? Du ville ødelegge den gaven.

Så når du blander deg inn i et barns eiendeler, vil det begynne å ødelegge nervene dine. Det er dets hevn. Det vil gråte. Det vil plage deg. Det vil ødelegge tingene dine. Det vil være «uheldig» og søle ut melken sin. Og det vil også med vilje ødelegge eiendelen du har gitt det; og deretter advart det om å ta vare på og ikke gjøre ditt eller datt med. Hvorfor? Fordi det kjemper for sin egen selvdeterminisme.

Så når du gir ditt barn noe, må du vite at det nå er i barnets besittelse.

Et barns rett til å bidra

Du må gi ditt barn retten til å bidra.

Ethvert menneske føler at det er helt i stand til å gjøre ting, og gjøre dem godt, bare så lenge som det får lov til å gjøre ting for andre like mye som eller mer enn det som ble gjort for dem selv.

Du som forelder bidrar naturligvis mer til et barn enn barnet bidrar tilbake. Du gir det mat, et hus å bo i, klær, bøker, leker, penger og din kjærlighet. Mens det fortsatt er et barn, kan det ikke gi deg tilbake så mye som du gir det.

Så snart barnet ditt ser at det mottar mer enn det gir tilbake, kan det bli ulykkelig. Det vil prøve å bidra mer. Men hvis det ikke får lov til det, vil det bli sint på deg, og kan til og med begynne å mislike deg.

Uten å være klar over hva som skjer, kunne du forsøke å håndtere ditt barns opprør (reaksjon mot autoritet) ved å bidra mer. Men det som nå kan skje, siden barnet nå er enda mindre i stand til å bidra like mye til deg som du gir ham, er at barnet ditt vil gjøre enda mer opprør. Hvis denne syklusen fortsetter, kunne barnet ditt ende opp i apati. Så du må la barnet bidra til deg.

Du kan ikke beordre det til å bidra. Du kan ikke kommandere det til å klippe plenen og så tro at det er bidrag. Barnet må tenke ut hva dets bidrag er, og så gi det. Hvis det blir tvunget til å gjøre noe for å bidra, har det ikke valgt det selv, og det er ikke barnets. Å bli fortalt hva det skal gjøre for å bidra blir ansett av barnet som bare mer kontroll fra deg.

Et spedbarn bidrar ved å prøve å få deg til å smile. Spedbarnet vil vise seg. Når det blir litt større, vil det danse for deg. Det vil bringe deg små gaver som noen pinner det fant på bakken eller en stein eller et blad. Det vil prøve å gjenta bevegelsene du gjør med hendene eller kroppen din for å hjelpe deg når du arbeider. For eksempel vil det prøve å hjelpe deg med å skyve støvsugeren fremover eller vispe blandingen i en bolle når du lager en kake.

Hvis du ikke aksepterer disse smilene, denne dansen, de pinnene og de arbeidsbevegelsene i den ånden de blir gitt, så har du begynt å stoppe barnets bidrag. Og hvis du stopper dets bidrag, vil det begynne å bli engstelig. Det vil gjøre merkelige ting med eiendelene dine i et forsøk på å gjøre dem «bedre» for deg. For eksempel kunne det bestemme seg for at teppet ville se bedre ut med litt blekk på det, eller veggen ville se penere ut med en fargeblyanttegning på den. Men hvis du skriker til barnet eller straffer det for å gjøre det, er det det verste du kunne gjøre.

Bare ganske enkelt la barnet ditt bidra og alt vil gå mye bedre.

Å forstå hvordan familien fungerer

Hvordan kan et barn vite hva det skal bidra med hvis det ikke har noen idé om hvordan husstanden din faktisk fungerer?

Du kan ikke gjøre annet enn å akseptere smilene, dansene og de små «gavene» når barnet ditt er veldig ungt, men så snart barnet kan forstå, bør det få hele historien om hvordan familien fungerer og hvordan en husstand er satt sammen.

Du kunne forklare at en familie er en liten gruppe som arbeider sammen for å hjelpe overlevelsen til hvert av dets medlemmer og hjelper hverandre med å komme seg fremover og gjøre det bedre i livet. Du kan forklare hvor barnets ukelønn kommer fra. Du kunne fortelle barnet hva som skjer for å gjøre det mulig at det står mat på bordet til alle å spise, hvor klærne kommer fra, hva du må gjøre for å ha et rent hus og hvordan familien har en bil og kan holde det gående.

Du kunne fortelle barnet at pappa arbeider. Pappa bruker timer på å bruke hendene og tankene sine til å arbeide hardt og for dette får han penger. At penger brukes til å kjøpe maten dere alle spiser. Bilen blir tatt vare på fordi det koster en masse penger å erstatte en bil. Du kan forklare til barnet at et stille hus og omsorg for pappa betyr at pappa jobber bedre, og det betyr mat, klær og biler.

Med andre ord, gi barnet en full forklaring på alt om husholdning, arbeid og lek på en måte han vil forstå det.

Hvis barnet ditt har gjort opprør, kan det hende at det fortsetter med det. Men hvis det har lært om familien og vet hva dere alle prøver å oppnå som en gruppe, vil det til slutt forstå og bli en del av familien og arbeide sammen med deg for å hjelpe hele familien til å gjøre det enda bedre.