Det finnes ting som du som forelder eller andre kan bruke for å hjelpe et barn til raskt å komme over støt, blåmerker, skrubbsår, frykt og opprørtheter som ofte er en del av det å vokse opp.

Disse spesielle metodene eller måtene å hjelpe på som har blitt tatt med nedenfor, bruker kommunikasjon mellom deg og barnet. Kommunikasjon er livsviktig når man har å gjøre med barn, slik det er i ethvert aspekt av livet. Alle handlingene som er beskrevet nedenfor er assister. En assist er en enkel handling du kan gjøre med noen for å hjelpe med å lindre et ubehag eller en vanskelighet.

Det er mange ting man kan gjøre for å hjelpe et barn som har vært utsatt for et lite fall eller et kutt. Man kunne stille spørsmålet: «Hvis et barn skader seg selv, hva gjør du øyeblikkelig, og hva gjør du senere?» Svaret avhenger av hva man mener med «øyeblikkelig».

Vær stille

Hvis du virkelig mener øyeblikkelig, omgående, er svaret å være stille! Når et barn skader seg selv, slutt å snakke. Ikke prøv å si til alle rundt deg: «Hysj! Hysj! Hysj!» eller «Slutt å snakke!» eller «Vær stille!» Du burde bare være stille. Hvis andre folk snakker, kan man noen ganger flytte dem vekk, men ikke snakk mye mens du gjør det. Du kan hjelpe ditt barn mest ved ikke å si noe. Det kan ta en liten stund å trene seg opp til ikke å snakke når barnet er skadet, men det er ikke vanskelig å gjøre det til en vane. Stillhet behøver ikke hemme hengivenhet.

Så å være stille er det første du bør gjøre, fordi å lage en masse bråk og fare rundt eller snakke rundt et skadet barn kan forringe dets muligheter til å komme seg.

Derfor, ikke snakk til eller lag støy rundt et barn som nettopp har blitt skadet. Arbeid stille for å hjelpe barnet ved å gi enhver nødvendig førstehjelp for skaden.

Etterligning

En annen ting du kunne gjøre for å hjelpe barnet er å prøve litt etterligning. Etterligning er å kopiere eller imitere en annen persons handlinger og kroppsbevegelser som viser deres følelser. Gjør taus etterligning, som betyr å kopiere kun barnets bevegelser, ikke hva det sier. Og du gjør det uten å snakke. For eksempel, barnet ser på deg og gnir seg i øynene. Så du ser på det og gnir deg i øynene. Barnet får ideen at du er der og i kommunikasjon med ham, og han vil komme rett ut av opprørtheten.

Etterligning er meget interessant. Du kan gjøre etterligning med barn på undergrunnsbaner og busser og butikker og så videre. La oss si at du ser et lite barn som er veldig, veldig ungt. Barnet smiler, du smiler tilbake. Eller du ser tilfeldigvis at det rynker på nesen mot deg. Så du rynker på nesen mot det på samme måte. Det blir veldig interessert fordi det ser at du har en kommunikasjon med det.

«Hvor skjedde det?»

Den beste assisten for et skadet eller opprørt barn er ganske enkelt å spørre: «Hvor skjedde det?» og etter det, spør: «Hvor er du nå?» Når du stiller disse spørsmålene, må du få barnet til å peke på stedet hver gang det besvarer spørsmålene. Denne assisten kan hjelpe med å helbrede en masse blåmerker på barn veldig raskt.

Du kan variere spørsmålet basert på omstendighetene. La oss si at et barn forteller deg at det skadet kneet sitt. Du kan spørre: «Hvor skadet du det?» Og så: «Hvor er du nå?» Eller: «Hvor falt du?» Og: «Hvor er du nå?» Gjenta spørsmålene, det ene etter det andre, inntil barnet er kommet over opprørtheten.

«Fortell meg om det»

Du kan også ganske enkelt spørre et skadet barn: «Hva skjedde? Fortell meg om det.» La barnet fortelle deg hva som skjedde. Når det er ferdig med å fortelle deg det, be det om å fortelle deg det igjen.

Du kan ta barnet gjennom det flere ganger inntil det ler eller er muntert.

Lokaliseringsassist

En av de letteste assistene å gi er Lokaliseringsassisten. En Lokaliseringsassist gjøres ved å styre en persons oppmerksomhet vekk fra det smertefulle området på kroppen eller vekk fra problemene og ut på omgivelsene.

La oss si at du ville gi en assist til et barn som hadde en vanskelighet det ikke kunne sette fingeren på eller beskrive. Barnet har en smerte, men kan ikke si hvor. Han vet ikke hva som har skjedd med ham. Han kjenner seg bare dårlig.

Fortell barnet at du skal gjøre en Lokaliseringsassist, og forklar kort fremgangsmåten. Fortell hva du skal si og vær sikker på at det forstår det.

Pek på en gjenstand og si til barnet: «Se på den _________ (gjenstand).»

Når barnet gjør hva du bad om, anerkjenn det ved å si «bra» eller «takk».

Fortsett å gi barnet assisten ved å styre dets oppmerksomhet mot forskjellige gjenstander omkring det. Det kunne for eksempel være en dør, en stol eller et leketøy.

Pass på å anerkjenne barnet hver gang det gjør det du bad det om å gjøre. Du kan for eksempel si: «Se på det treet.» Det ser på treet og du ser at det har gjort det. Du anerkjenner det med «takk». Deretter ber du barnet om å «Se på den bygningen». Det ser på bygningen, og du ser at det har gjort det, og du sier «bra». Så sier du: «Se på den gaten.» Det ser på gaten, og du ser at det har gjort det, og du anerkjenner det ved å si «All right». Så ber du barnet om å «Se på den plenen». Det gjør det, og du ser at det gjorde det, og du anerkjenner det med noe sånt som «veldig bra». Hver gang du ber barnet om å se på noe, må du peke på den gjenstanden.

Fortsett med dette inntil barnets smerte minsker og det blir mer årvåkent. Når dette skjer kan du avslutte assisten. Si til barnet: «Slutt på assist.»

En Lokaliseringsassist er veldig lett å gjøre. Det kan gjøres når et barn har spesifikke skader eller når det er sykt, eller hvis det har noe som får det til å føle seg syk eller det har smerter som det ikke lett kan beskrive for deg.

Det kan være til stor hjelp for barnet å få en Lokaliseringsassist.

Retningsbestemt assist

En retningsbestemt assist er også veldig bra for barn. I denne assisten peker barnet og indikerer en retning. For å gjøre denne assisten må barnet være minst to og et halvt år gammelt. Du stiller spørsmålet: «Hvor er (og navngi en kjent gjenstand, så som bordet)?» Deretter «Hvor er stolen?» Og «Hvor er mamma?» Og så videre. Å gjøre denne assisten på et barn fungerer veldig bra.

Du kan også gjøre denne assisten som del av å lære barnet språket. Det kan raskt lære navnene på alle gjenstandene i et rom ved å gjøre dette. Du spør: «Hvor er bordet?» Og så sier du: «Det er et bord, akkurat der. Nå, hvor er bordet? All right, der er bordet. All right.»

Så kan du ta en annen gjenstand eller en del av rommet rundt deg og spørre: «Hvor er gulvet? Det er gulvet.»

Når du gjør denne assisten med et barn, vil det etter en stund spørre deg: «Hvor er bordet?» og «Hvor er gulvet?» og så videre. Og ha da ikke noe imot det. Gå i gang og utfør det barnet spør om. Det muntrer det opp.

Å håndtere sorg

Hvis et barn er i sorg (føler seg veldig trist, gråter osv.), vil bare det å la barnet gråte til det kommer ut av det ofte være nok. Dette er særlig sant hvis du har nær kontakt med det, og det vet at det kan regne med deg når det gjelder støtte og hjelp.

Hvis du spør barnet hva som skjedde, og det ikke svarer, ikke insisterer eller krev at det forteller deg det. Og ikke prøv å stoppe et barn fra å gråte ved ganske enkelt å be det om ikke å gråte.

La det gråte. Det er det du bør gjøre for det. Ikke prøv å oppmuntre barnet. La det gråte. La barnet gråte til det til slutt ser at du er der.

Hvis du begynner å snakke med et barn som gråter, kan du få det til å plutselig bli veldig sint og oppføre seg på en ukontrollert måte, eller det vil bli opprørt, eller det vil kaste seg rundt. Det vil gjøre forskjellige ting. Det vil bare at du skal slutte å snakke til det.

Det gråter fordi det har mistet noe. Noe har blitt mistet på en eller annen måte. Og du, med dine spørsmål, prøver å få noe fra barnet. Du vil at barnet skal si noe.

Når det er lei seg og gråter fordi det har mistet noe, vet det bedre enn å si noe til deg, fordi det tror at det bare kommer til å miste mer. Så hvis du tvinger kommunikasjon på barnet, kan det bli opprørt. Men hvis du bruker god, mild kommunikasjon til å gjøre det klar over det faktum at det ikke har gått helt tom for folk å snakke med, skaper du en balanse. Barnet ser at du er der og snakker til det, og at du ikke forventer at det må svare.

Hvis du gjør dette veldig varsomt og ikke sier særlig mye, vil barnet ganske enkelt bli bevisst om deg. Det vil helt plutselig slutte å gråte og vil slappe av fordi det har innsett at du er der.

En annen ting du kan gjøre er å ta et lite leketøy eller noe slikt, og legge det i hånden til barnet. Du kan gi det nesten hva som helst. Det vil først forkaste det. Hvorfor vil det forkaste det? Det eksisterer ikke for barnet, det er alt. Det er redd for at du skal snakke til det. Men plutselig vil det ta det du la i hendene hans og si: «Å, vel. Dette er fint.»

Barnet kunne bli litt antagonistisk når du gir det noe. Har du noensinne kjøpt barnet ditt en iskrem? Du så barne gråte, og du gav det en iskrem. Det hulket litt mer og var kanskje litt antagonistisk, og så lot det som det egentlig ikke var interessert i iskremen, og til slutt, etter hvert som det kom gjennom det, var det der og spiste iskremen og så seg omkring og følte seg bra.

Noe annet du kan gjøre for å hjelpe et barn er å tiltrekke dets oppmerksomhet ved å gjøre det det gjør. For eksempel, et lite barn ligger på gulvet, føler seg veldig trist og gråter og gråter og vil ikke svare deg. Du kan legge deg ned på gulvet og også begynne å gråte. Noen ganger kan du ganske enkelt legge deg ned på gulvet i samme posisjon som barnet er i, og barnet vil føle seg mer vel. Det kan høres rart ut, men du bare legger deg ned og barnet slutter å gråte. Barnet føler seg bedre fordi du er der og bare begynner å snakke til deg. Men hvis det ikke fungerer, kunne du også begynne å gråte.

La oss si at barnet ligger der og hulker bu-hu-hu-hu-hu, og du ligger der og sier bu-hu-hu-hu-hu. Barnet vil kanskje si noe slikt som: «Hva er alt dette bråket? Hva er det som foregår her?» Og barnet ville legge merke til deg. Det er bare en måte å tiltrekke oppmerksomhet på. Når du får barnets oppmerksomhet fokusert lite grann på noen del av området omkring seg, er det det første trinnet i kommunikasjon.

Et annet eksempel er at et barn kan føle seg dårlig. Det kunne føle det som om livet har veldig tunge støvler og har bare tråkket over ham. Barnet føler seg forferdelig, og sier: «Snufs, snufs.» Så du lager de samme «snufs, snufs»-lydene. Hvis du gjør dette vil barnet se på deg og se bort igjen.

Før du vet ordet av det vil barnet prøve dette igjen og sier «snufs». Så du sier «snufs».

Og så vil barnet bli muntert.

En annen metode for å hjelpe et gråtende barn på er å få barnet til å overdrive tårene sine. Her er et eksempel på hvordan en forelder håndterte sin gråtende datter på denne måten. Hun kom inn og gråt fordi hun ville ha noe og forelderen sa: «Jøss, det er temmelig bra. La oss se om du kan gjøre det igjen.» Så hun gråt igjen og deretter så hun på ham med et smil. Og han sa: «Det er temmelig bra.» Det syntes hun også. Det var slutten på tårene.

En enklere form av dette virker på et spedbarn: du anerkjenner ganske enkelt hva spedbarnet gjør. En liten baby som ligger i sengen sin, gråter og gråter og gråter og gråter og gråter og folk kommer innom og sier vanligvis: «Hysj, hysj, det er all right kjære, ingen vil gå vekk og ingen kommer til å forlate deg» osv. Men en Scientologist kommer bort til sengen og gir babyen noen gode anerkjennelser og sier til ham: «Bra! Fint!» Og babyen slutter å gråte. Hvorfor slutter han? Fordi Scientologisten tydelig sa: «Jeg hørte deg gråte, jeg vet hva du gjør, du ligger der og gråter.» Det er anerkjennelsen som virket – å la noen få vite at du har hørt dem.

Her er et morsomt eksempel på å anerkjenne et lite barn for det det gjør: Det var en gang en liten baby som lå i vuggen sin og gråt og gråt og gråt og gråt og gråt. En Scientologist gikk ved siden av vuggen og sa: «Hallo!» Så sa han: «Ligg i vuggen din.» «Takk.» «Ligg i vuggen din.» «Takk.» «Ligg i vuggen din.» Det er hva babyen gjorde, og så dro han et enormt sukk av lettelse og sluttet å gråte. Det er temmelig enkelt. Scientologisten gav ham noe å gjøre som han virkelig kunne gjøre med suksess.

Så måten å hjelpe et barn som er i sorg på, er ganske enkelt å være der for barnet og bringe det ut av sorg gjennom kommunikasjon. Hvis du kan få barnet inn i kommunikasjon, vil det komme ut av opprørtheten.

Oppsummering

Hovedpunktene når man har å gjøre med et barns opprørtheter eller skader er disse:

1. Si ikke noe og lag ingen støy rundt et barn som er skadet.
2. La barnet gråte det ut hvis det ser ut til å være nok.
3. Gi barnet assister for å hjelpe det med å komme seg raskt fra skaden eller opprørtheten.