Introvertering betyr å se innover for tett på.

Ekstrovertering betyr å være i stand til å se utover.

En ekstrovertert personlighet er en som er i stand til å se omkring seg på omgivelsene hvor han bor eller arbeider. En introvertert person er bare i stand til å se innover på seg selv.

En person som er i stand til å se på verden omkring seg og se at den er helt virkelig og svært klar, er selvfølgelig i en ekstrovertert tilstand. Med andre ord kan han «se ut». Han kan også arbeide. Han kan se ting som må håndteres og håndtere og kontrollere de tingene som han må håndtere og kontrollere. På samme tid kan han velge å stå ved siden av og se på de tingene som han ikke er nødt til å kontrollere og være interessert i dem.

Personen som er introvert, er en person som sannsynligvis allerede har passert utmattelse for en stund siden. Han har hatt sin oppmerksomhet på seg selv (hans oppmerksomhet er på gamle skader som fremdeles er i stand til å få ham til å føle seg dårlig). Dette kan fortsette og fortsette, inntil personen alltid ser innover og ikke utover. Han unngår å se på solide gjenstander omkring seg, så som veggene, gulvet, skrivebord, biler osv. Han opplever ikke andre mennesker og ting omkring seg som virkelige.

La oss nå ta selve emnet arbeid. Arbeid er å rette sin oppmerksomhet og sine handlinger mot mennesker eller gjenstander som er plassert i rom.

Når en person ikke lenger er i stand til å se på folk eller gjenstander eller det rommet de er plassert i, begynner han å føle seg «fortapt». Det er som om han begynner å bevege seg i en slags dis eller veldig lett tåke. Ting er ikke virkelige for ham, og han er ute av stand til å kontrollere det som befinner seg rundt ham. Han har uhell, han er uheldig, og ting vender seg mot ham simpelthen fordi han ikke håndterer dem, kontrollerer dem eller engang observerer dem korrekt. For ham ser fremtiden meget dyster ut – til tider så dyster at han ikke orker å se på den. Denne personen kan sies å være kraftig introvertert.

Når han arbeider, er den introverterte personens oppmerksomhet spikret til gjenstander som vanligvis på det meste bare er omkring en meter fra ham. Han gir mest oppmerksomhet til ting som er innenfor rekkevidden til sine hender, så som penner, bøker, mobiltelefoner osv. Dette flytter oppmerksomheten hans bort fra ekstrovertering og får ham til å se på et eller annet punkt foran ansiktet sitt. Oppmerksomheten hans fester seg der. Hvis tingene han arbeider med ligner et eller annet gammelt tilfelle av skade eller operasjon, er han tilbøyelig til å huske et eller annet tidligere dårlig minne – og så får han smertene, sykdommene og følelsen av trøtthet eller håpløshet som han hadde i det øyeblikket da han ble skadet. Siden oppmerksomheten hans er permanent fastspikret i dette området av hans liv, begynner han ofte bare å se på de tidligere ulykkene og dårlige tidene han opplevde, selv når han ikke arbeider.

La oss ta en person som arbeider som bokholder for et firma. Han ser hele tiden på bøker og computere og papirbiter som er i faste avstander fra øynene sine. Over tid kan han bare se ting tett på seg og trenger briller for å se lenger. Øynene hans fester seg lettest på en bestemt avstand. Nå som han fester oppmerksomheten sin der, begynner han å trekke seg tilbake også fra det punktet, inntil han over tid ikke engang rekker helt frem til sin egen computerskjerm. Han er nødt til å få seg sterkere briller så han kan se computerskjermen tydeligere. Synet hans og oppmerksomheten hans er nesten samme sak – begge dårlige og blir svakere.

En person som arbeider med en maskin eller en computer eller bøker eller gjenstander som alltid er på en fast avstand fra seg, har en tendens til å holde oppmerksomheten sin fiksert på nøyaktig det samme stedet som arbeidet hans var, når han går fra jobben. Med andre ord forlater oppmerksomheten hans egentlig aldri jobben i det hele tatt. Selv om han går hjem, er det faktisk fortsatt slik at han «sitter på kontoret». Oppmerksomheten hans er fremdeles fiksert på arbeidsomgivelsene sine. Igjen, hvis området der han arbeidet og hjemmet hans ligner på en skade eller ulykke (og hvem har ikke minst én av disse?), begynner han å føle seg sliten eller trøtt.

Finnes det et botemiddel mot dette? Bare en trent Scientologist kunne klare helt opp i denne vanskeligheten. Men arbeideren har noe han kan gjøre.

Uansett om man er en person ansvarlig for penger, eller kontorassistent, leder eller maskinoperatør, er den gale tingen å gjøre å forlate jobben, dra hjem, sette seg ned og fiksere oppmerksomheten på en gjenstand som mer eller mindre er på samme avstand som det man kontinuerlig ser på jobben.

Når det for eksempel gjelder en verkstedsjef som kontinuerlig snakker med menn på en bestemt avstand fra seg og gir dem ordrer til å gjøre ting, er den gale tingen for ham å gjøre å dra hjem og snakke med sin kone på samme avstand. Før hun vet ordet av det vil hun motta ordrer akkurat som om hun var en ansatt på verkstedet hans!

Enda verre er det å gå hjem og sette seg ned og lese en avis, spise litt middag og gå til sengs. Hvis en mann hadde den rutinen at han jobbet hele dagen og så satte seg ned «for å hvile» med en bok eller en avis om kvelden, er det helt sikkert at han før eller senere ville begynne å føle seg fullstendig utmattet. Og så, etter en stund ville han falle enda lavere enn det, og ville ikke engang undre seg over at han var uvillig til å utføre oppgaver som han en gang syntes var veldig lette.

Finnes det en riktig ting å gjøre? Ja, det gjør det. En person som kontinuerlig har oppmerksomheten fiksert på en eller annen gjenstand på en bestemt avstand fra øynene sine, burde fiksere oppmerksomheten sin på et annet sted etter arbeidstid.