Observasjon er handlingen å legge merke til eller se nøye på ting. Det er noe du gjør hver dag, men bare fordi øynene dine ser på noe, betyr det ikke at du faktisk har observert det. Observasjon inkluderer det nærmest mulige studium av det du observerer, og når du prøver å finne en persons emosjonelle tone, er observasjon alt du trenger for nøyaktig å vite hvor vedkommende er på Den emosjonelle toneskalaen.

Toneskalaen er et ekstremt nyttig verktøy som en hjelp til å forutsi hvordan en person vil oppføre seg, og hva han vil gjøre. Men for å gjøre det godt, må man kunne observere nøyaktig og gjenkjenne en persons posisjon på skalaen med et blikk.

Toneskalaen er meget lett å anvende når personen er høyrøstet eller åpenlys i sin emosjonelle tilstand.

For eksempel kunne man si at noen var sint i går kveld fordi personen begynte å skrike og slengte en bok gjennom rommet. Det er enkelt. Eller la oss si at du så at Mary begynte å gråte. Den er opplagt lett å gjenkjenne som den emosjonelle tonen sorg.

Men hva med en persons tonenivå over en lang tidsperiode. Dette er ikke de normale gode manerene og svarene en person lærer, så som å svare med «Jeg har det bra», når han blir spurt om hvordan det går. Det kalles en sosial tone. Sosial i denne bruk betyr måten folk i grupper oppfører seg og handler på når de er sammen. En persons sosiale tone avhenger av hans utdannelse og oppførselen han har lært av sine venner eller familie som han bruker for å presentere seg selv for andre. Men bak personens sosiale tone er hans faktiske tonenivå – nivået han er på i sitt daglige liv. Med øvelse kan man se gjennom en sosial tone og observere det faktiske tonenivået til personen.

Hvordan gjør man det? Man gjør det på den eneste måten man overhodet kan se noe: man observerer det åpenbare. Man ser på noe bare for hva det er, på det som virkelig er der. Evnen til å observere det åpenbare er lett å lære.

Hvordan lærer du en person å se hva som er der? En måte er å stille et eller annet opp som han kan se på, og få ham til å fortelle deg hva han ser. En person kan øve seg på det for seg selv eller med en gruppe, så som en klasse. For seg selv kunne han ganske enkelt velge ut en person eller en gjenstand og observere hva som er der.

En lærer som ønsket å undervise elever i hvordan man observerer, ville be en av elevene om å stille seg opp foran i rommet og få resten av elevene til å observere ham. Læreren står ved siden av og spør elevene:

«Hva ser dere?»

Det første svaret kunne være noe som dette:

«Jo, jeg kan se at han har en masse erfaring.»

«Å, kan du det? Kan du virkelig se erfaringen hans? Hva ser du der?»

«Jo, jeg kan se på rynkene rundt øynene og munnen hans at han har en masse erfaring.»

«Ja vel, men hva ser du?»

«Å, nå forstår jeg. Jeg ser rynker rundt øynene og munnen hans.»

«Bra!»

Læreren godtar ingenting som ikke er klart synlig.

En elev begynner å få taket på det, og sier: «Jeg kan virkelig se, at han har ører.»

«Ok, men nå som du ser på ham, kan du se begge ørene hans akkurat nå, fra der hvor du sitter?»

«Vel, nei.»

«Ok. Hva ser du?»

«Jeg ser at han har et venstre øre.»

«Fint!»

Ingen gjetning eller ideer aksepteres – bare det som er synlig for øyet.

Det man prøver å oppnå med denne øvelsen er bare å lære å observere det åpenbare. Det er for å hjelpe deg med å komme til punktet, hvor du kan se på en annen person eller en gjenstand, og se nøyaktig hva som er der. Ikke en beslutning om hva som kunne være der. Bare det som er der, klart og synlig med det blotte øye når man ser på det.

Det er en øvelse man kan gjøre for seg selv når som helst på dagen, hvor som helst, så som i en bus eller på et tog, på en restaurant, på gaten eller på arbeid.

Man kan få en god idé om en persons faktiske tonenivå ved å se på hva personen gjør med sine øyne.

På apati vil han gi inntrykk av å se fast på en bestemt gjenstand flere minutter i trekk. Det er bare det at han ikke en gang ser gjenstanden. Han er overhodet ikke bevisst om gjenstanden. Hvis du dro en sekk over hodet på ham, ville øynenes fokus antakelig forbli det samme.

På sorg ser personen trist ut og retter normalt øynene sine ned mot gulvet det meste av tiden.

På frykt kan personen ikke se på deg. Terminaler er for farlige å se på. Han snakker tilsynelatende til deg, men han ser langt over mot venstre. Så kaster han et fort blikk på føttene dine, så over hodet på deg (du får inntrykk av at et fly passerer over dere), men nå ser han tilbake over skulderen sin. Han ser her og ser der, fra sted til sted. Han vil se alle andre steder enn på deg.

Så, i sinne, vil han omhyggelig se bort fra deg med ideen ikke å kommunisere med deg. Når personen er litt høyere oppe på Toneskalaen, vil han se direkte på deg, men ikke på en særlig behagelig måte. Han er ute etter å plassere deg som et mål til å rette sin opphisselse mot, spesielt hvis han er i sinne.

Så, på kjedsomhet, ser vi personens øyne vandre rundt igjen, men ikke så hektisk og bekymret som i frykt. Han vil heller ikke unngå å se på deg. Du vil være en del av de tingene han ser på.

Utstyrt med denne slags data, og etter å ha oppnådd en viss ferdighet i å observere folk, kan du gå ut og øve deg på offentlige steder, hvor det er massevis av folk. Begynn å snakke med fremmede. Bare stopp dem og spør dem om retninger eller noe slikt. Du kan så raskt få øye på hver persons nivå på Toneskalaen. Dette gjøres for å få øvelse og forbedre dine evner.

En enda bedre måte å gjøre dette på er å ha en serie med spørsmål som blir stilt til hver person, og en skriveplate til å skrive ned svarene, notater osv. på. Det er som om du gjør en spørreundersøkelse for noen, men det virkelige formålet med å snakke med folk er å finne deres nivåer på Toneskalaen – nøyaktig å finne deres faktiske toner og deres sosiale toner. Du kan utarbeide noen spørsmål å stille dem som vil bryte igjennom deres sosiale trening og utdannelse, slik at deres faktiske toner blir åpenlyse.

Her er noen eksempler på spørsmål som blir brukt for denne øvelsen:

«Hva er det mest påfallende ved meg?»

«Når klippet du håret sist?»

«Tror du at folk arbeider like mye nå som for femti år siden?»

Til å begynne med finner du bare tonenivået til personen du intervjuer – og hvor mange er ikke de eventyrene du kommer ut for mens du gjør dette!

Senere, etter hvert som du oppnår sikkerhet i å stoppe fremmede og stille dem spørsmål, blir følgende instruksjoner tilføyd:

«Intervju minst 15 personer. Med de første fem legger du deg på deres tone så snart du har funnet den. Med de neste fem går du under deres faktiske tone og stiller spørsmål og ser hva som skjer. Så, for de siste fem legger du deg på en høyere tone enn deres.»

For eksempel, la oss si at personen du går til sier på en sint måte: «Selvfølgelig vil jeg svare på spørsmålene dine – jeg er likevel nødt til å vente på kranbilen, fordi den dumme bilen min brøt sammen!»

For å matche hans sinte tone kunne du også svare i en sint tone: «Hva er det med denne verden i dag, hvor folk lager biler som bryter sammen! De produserer ikke så godt arbeid som de pleide å gjøre!»

Og så fortsett med å matche tonen hans etter hvert som du stiller spørsmål.

Hva kan en person oppnå med disse øvelsene? For det første kan du forbedre din evne til å kommunisere med hvem som helst.

Til å begynne med kan en person være kresen med hensyn til hvem han stopper. Kanskje stopper han bare og snakker med gamle damer, eller man er forsiktig med ikke å snakke til noen som ser sint ut, eller man snakker bare til folk som ser rene ut. Men etter å ha gjort øvelsen en stund vil man stoppe den neste som kommer forbi, selv om han ser ut som om han har en fryktelig sykdom og kanskje er veldig farlig.

Din evne til virkelig å observere folk vil øke betraktelig, og en fremmed blir bare én til som man kan snakke med. Du blir villig til å finne en persons posisjon på skalaen nøyaktig uten å bli forvirret eller nøle.

Du kan også bli veldig god til å stille spørsmål på hver av de emosjonelle tonene og kommunisere med tillit, noe som er veldig nyttig i livet. Det er også veldig morsomt å gjøre.

Å være i stand til å gjenkjenne folks tonenivå med et enkelt blikk er en evne som kan gi deg et enorm løft i din omgang med andre. Det er en ferdighet som er verdt tiden og anstrengelsen det tar å lære den.